Fire adventslys er nå tent, og vi lar dem brenne ned - for lengsel, glede, håp og fred på denne lille jord hvor vi mennesker bor.
Juleroen har kanskje senket seg hos dere nå. Her har jeg hatt en rolig kveld nå i disse kveldstimer, og setter stor pris på den gode juleroen som har meldt seg i kroppen og stemninga som får gleden til å boble over!
Året nærmer seg slutten, og i denne stund blir jeg sittende å tenke på alt som har skjedd i mitt liv i det året som har gått. Det er masse! Jeg ønsker å dele det som har betydd mest for meg gjennom året, og øyeblikk jeg kommer til å ta med meg videre i livet. Gleden over de betydningsfulle øyeblikkene blir mye større når man deler de med mennesker man er gla’ i. Takk for at jeg får dele øyeblikkene mine med dere!
9. januar 2010 kjørte jeg av gårde til Gardermoen etter å ha hatt en fin julehøytid hjemme hjemme sammen med familie og venner. Jeg skulle ta et fly som skulle frakte meg til ei bygd en halvtimes tid unna Harstad by. Forventningene var mange og følelsene svingene – jeg dro til ei lita samisk bygd der jeg ikke kjente noen. I bygda skulle jeg være i fem uker og ha praksis i en samisk barnehage. Trenger bare si ett ord: Spent! På grunn av alt for glatt bane måtte flyet fly videre til Bardufoss, og lande der. Derfra tok bussen meg sørover igjen til bygda der jeg skulle være. Etter mange timers reise kom jeg omsider, og endelig, fram til ei mørk og regnfull bygd.
Den første uka va tung på ulike måter. Mørket va en ting - det va mørkt da jeg dro i barnehagen og det va mørkt da jeg kom hjem – mørketida va enda ikke over. Fredagen første uka så jeg første solglimtet, og lørdagen va det solfest på puben. Lørdagen så jeg endelig hvor jeg bodde.. det va lyst når jeg va hjemme, og jeg fikk kikka meg litt rundt..orientert meg litt. Det hjalp!
Det som derimot va det vanskeligste va mine høye forventninger til det samiske språket og den samiske kultur og tradisjon i barnehagen! Mitt ønske for praksisperioden var at den skulle gi meg et større innblikk i den samiske kulturen og tradisjonen. Å få mer kunnskap og et bredere spekter av det samiske språket er et stort ønske! Samisk språk var ikke helt ukjent for meg da jeg startet i praksis, men likevel et språk jeg ikke forstår og kan. Med dette i minne var jeg klar over at kommunikasjonen kunne bli en utfordring, men en utfordring jeg var villig til å møte. En utfordring jeg ville møte, og som jeg syntes var spennende å skulle møte!! Å oppleve å være den som ikke alltid forstår – både i forhold til språk og kultur – er en verdifull erfaring jeg hadde ønske om å ta med meg videre!
Med nysgjerrighet og positivitet møtte jeg barnehagen første praksisdag. Etter bare noen timer i barnehagen var det ingenting som sto til forventningene, ingenting. Nederlaget var stort. Virkelig stort! Etter endt dag gikk jeg hjem med en forvirra følelse; Hva gjør jeg her? Helt her nord for å ha samisk praksis, som viste seg å være så lite samisk som overhode mulig i en samisk barnehage? Jeg kunne jo vært i Trondheim jo! Jeg kunne heller vært i sørafor! Tankene var mange, og ingen var positive. Hver dag første uka stilte jeg i barnehagen til en ny dag med godt mot og prøvde å hale fram de positive tankene, men i løpet av dagen var tankene bare negative. Et stort nederlag – minimalt med samisk i den samiske barnehagen, og ingen kjente rundt meg. Det var tungt! Det var ei tung første uke, ei tøff første uke!
”Den egentlig ganske positive jenta går fra å være kjempe skuffa og ganske negativ til å bli dratt i en positive retning. Hu kjenner positiviteten er på vei til å ta over..”
Uke to begynner, og jeg vil så gjerne gi barnehagen en ny sjanse – meg selv en ny sjanse. Bevisst er jeg positiv. Samtidig blir jeg mer sosial. Timene går, og jeg begynner å trives, og som en ”premie” av dette begynner jeg nå å smile igjen – jeg blir mer meg selv. Positiviteten blei å ta over! Gleder meg over dette, og kjenner på at det er rart å snart være ferdig. Min innstilling til praksis har også vært viktig. I prosessen fra å være negativ og veldig skuffa til å bli positiv og trives tok jeg med meg en annen innstilling. Jeg ble bevisst hvor mye praksisen ville gi meg, på flere områder, som i bunn og grunn ville være like verdifullt, hvis ikke mer.
Men, hva er det egentlig som gjør at skuffelsen ble så stor? Hvordan bygges forventningene? Hva har dannet grunnlaget for mine forventninger? I starten var dette vanskelig å se, men etter hvert som tida har gått og samtalene vært tilstede har jeg begynt å tenke mer og mer over dette. Å se tilbake på mine tanker har vært viktig:” Hva er en same for meg? Hva ’forventer’ jeg hos en same?-Hvorfor? Hva er det som gjør at dette blir mitt bilde og mine forventninger? Hva forventer jeg da når jeg møter en samisk barnehage?-Hvorfor? Finnes det egentlig en ’definisjonen’ på hva ’en same’ er?” Ved å se på mine tanker i forkant av praksis er det også på et seinere tidspunkt viktig å stille spørsmålet; Hva har jeg erfart en same er?. Erfaringene er mange – mitt syn på hva en same er og kan være har virkelig endret seg gjennom min periode i den samiske bygda.
”Fra en stor skuffelse til en veldig god periode, med mange gode erfaringer”
I løpet av mine dager i barnehagen og den samiske bygda fikk jeg et større innblikk i den samiske kulturen. En viktig bemerkning er: Samer er forskjellige, men det er ingen mer riktige samer enn andre – alle er samer, de er unike! Opplevelsene og erfaringene er mange. Jeg kan også denne praksisperioden si at jeg har opplevd, lært og sett så lite og så mye at jeg fortsatt er nysgjerrig. Jeg vil oppleve, se og lære mer samisk språk og kultur!
”Tusen takk for en fin praksisperiode! Takk for opplevelsene og innblikkene!”
Luhkka'n jeg fikk da jeg va ferdig i praksis nordafor, e så gla' i den!
Med utgangspunkt i mitt møte med denne praksisen begynte jeg på bacheloroppgaven min, og utformet problemstillinga:
Hvordan kan jeg som pedagog synliggjøre den samiske kulturen i barnehagen, og samtidig bidra til å skape respekt for det som er forskjellig?
Oppgaven va ei stooor utfordring på mange måter! Hvordan skulle jeg bruke all empirien jeg hadde samla inn, hvordan kan jeg dra nytte av alle de herlige opplevelsene jeg har hatt i mine to praksisperioder i samiske barnehager? Spørsmålene va mange, og frustrasjonen til tider stor! Likevel kom jeg i havn, og va ikke spesielt fornøyd da jeg omsider sa meg ferdig noen timer før leveringsfristen. Dommen skulle komme noen uker etterpå, og jeg va så spent..utrolig spent! Og da karakter’n kom blei jeg SÅ gla’..karakter’n va nemlig B :D Målet va nådd (A eller B), men jeg undret meg over hvorfor og gikk til den ene veileder’n min og spørre om grunnlaget mitt for karakter’n. Grunnlaget kom, og det va godt – for den delen som ’trakk’ ned va den delen jeg va minst fornøyd med sjøl å. I dag er jeg enda stolt over bacheloroppgaven min, både karakter og tema! :D
To uker etter bachelorinnlevering hadde jeg første eksamen, og to uker etter andre – så va jeg ferdig, og det va bare å vente på resultatene. Etter ei uke i syden med ti venner fra klassen kom jeg tilbake til Trondheim, by’n jeg sku forlate, og omsider kom karakterene ut på arena. Ja, da va det faktisk offisielt – Marianne Charlotte er en pedagog! Samme kveld dro jeg til Oslo med første lass, og det hele føltes ganske rart – uten at jeg veit hvorfor. Etter kort tid i den store hovedstad dro mamma og jeg oppover til barteby’n igjen for den høytidelige vitnemålsseremonien på skolen. Dagen starta med felles klassefrokost med noen av lærer’ne, som fortsatte nede i glassgården med diverse taler og utdeling av vitnemål, før vi kjøpte marsipankake og dro hjem. Noen timer sto en avsluttende klassefest for tur..som varte helt ut i de små timer. Det va trist å si hade til gode, nære venner.. Få dager etter blei bila stappa full med mine ting, og kursen blei satt mot den store hovedstad igjen…med en klomp i halsen den her gangen.
Sommer’n fortsatte med latskap, sykling, bading, småturer, mat, godteri, hyttetur med pappa og søstersen og enda mer latskap. Samtidig fikk jeg rydda en del, og vært i barnehagen ”min” på besøk et par ganger. Tidlig i vår, mens jeg egentlig skulle lese til eksamen va jeg i Oslo på intervjuer, og uka etter fikk jeg jobb.. 16. august begynte jeg i det som nå er barnehagen ”min”. Nydelige barn og fantastiske voksne møter meg i barnehagen! Fra dag en har jeg likt meg i barnehagen ”min”, sammen har barn og voksne har gjort det verdifullt å være på jobb. Når jeg kommer inn døra og mot mi avdeling kommer barna løpende mot meg, eller de roper ”Marianne” – det er en helt fantastisk respons å få! Har blitt så gla’ i barn og voksne, og de er nå en stor del av livet mitt. Jeg snakker om barna mine, de nydelig, herlige og fantastiske barna mine! Jeg har blitt så gla’ i dem! Barna har gitt meg mange gleder, og noen av dem er situasjoner jeg har festa meg ekstra ved og har lyst å dele noen av de med dere:
*
Vi sitter ved matbordet da ei jente på to og et halvt år snur seg mot meg mens hu stryker hendene gjennom håret sitt, og spør; ”Ranne, Ranne, er jeg fin?” Da jeg responderte med; ”Det er klart du er fin!” smilte jenta fornøyd og satt seg ordentlig på stolen sin.
*
Jeg er på den ene storbarnsavdelinga og sitter ved matbordet sammen med dem. Da spør ei jente om jeg ikke kan ta av meg brillene, for hu har aldri sett meg uten. Jeg tar av meg brillene, og alle barna rundt bordet ser på meg..som om jeg er helt annerledes uten briller. Etter litt beundring fra barnas side spør jeg om jeg kan ta på meg brillene igjen, og de uttrykker at det er greit. Ei av jentene sier at hu syns jeg er finere uten briller, da kommer en av de voksne bort, og jenta forteller at hu syns jeg er fin med brillene også, og den voksne bekrefter dette med hennes egen mening.
*
Sa jeg at barn og voksne va fantastiske!?
Året som snart er forbi har vært et innholdsrikt år for meg. Jeg har opplevd så utrolig mye! Ordene strekker ikke til for å fortelle alt, og forklare alt.. fra å være student til å være pedagog i full jobb. I løpet av året har jeg vokst på alle erfaringene og opplevelsene jeg har gjort meg, jeg vil velge å si at jeg kanskje har blitt litt mer voksen – litt mer reflektert!? Med jobben følger masse ansvar og viktige arbeidsoppgaver, og for meg som pedagog er det derfor viktig å være reflekterende og tilstede. Dagene byr på utfordringer, men gledene er så store at utfordringene som regel bli små.
Jeg virkelig gleder meg over tida jeg har sammen med barna!
På nyåret ser jeg fram til å sette bacheloroppgaven min ut i praksis, ved å synliggjøre den samiske kulturen i barnehagen – for barna mine. Det bli litt skummelt, for da kommer det frem om bachelor’n min virkelig er realistisk eller ikke, samtidig som det er helt utrolig spennende! Jeg brenner litt for samisk kultur, og syns det er kjempe greier å skulle dele min glede over temaet sammen med de andre og sammen med barna. Det bli en fryd!
2010 e snart omme, og dere har nå fått et innblikk i mitt liv i året som har gått. Med dette vil jeg ønske dere alle sammen en fantastisk julehøytid og et riktig godt nyttår.
Må opplevelsene og gledene i 2011 være mange og gode! Jeg gleder meg til å dele flere opplevelser, gleder og erfaringer med dere og håper å få ta del i noen av deres!
GOD JUL KJÆRE VENNER!
